Inkluderende totusenogfem

Underskudd og styrets avgang i Norge 2005 AS har kommet som en sjokkmelding på mange. Alvorligere er det at få vet hvordan unionsoppløsningen med Sverige markeres. Hva budskapet er i markeringen er nesten fraværende i debatten. Hva med f. eks minoritetenes deltakelse? I 1905 fikk landet sin egen stemme. Hundreårsmarkeringen kan også være en passende anledning til å snakke om de nye minoritetenes stemmer i dagens Norge.

Av de hundre årene som markeres nå, har innvandrere – de nye minoritetene – vært med på utviklingen av landet i nesten halvparten av denne perioden. De er i gang med å bli synlige i det sosiale liv og arbeidslivet i Norge, men mye mindre i kulturlivet. De er med i flere anledninger når man ønsker å vise Norge som et flerkulturelt land. Det som imidlertid er bemerkelsesverdig er at i mange tilfeller mangler de innflytelse på hvordan de blir presentert. Mange vil påstå at minoriteter er mer et objekt for samtaler og diskusjoner, og ikke nødvendigvis en likeverdig part. Det merkes at det er stor avstand mellom å snakke om Norge som flerkulturelt og å anerkjenne dette som en del av virkeligheten. Man savner det flerkulturelle Norge hvor minoritetene får mulighet til å ha innflytelse på hvordan deres hverdagsliv, og ikke minst kunst og kultur kommer til uttrykk. Med andre ord: På hvilken måte er minoriteter tatt med i fellesskapet? Er det ikke naturlig at de får muligheter til å synliggjøre sine egne uttrykk i forbindelse med hundreårsmarkeringen?

Det er ingen mangel på kulturelle aktiviteter innenfor minoritetsmiljøene. Dessverre kommer lite av dette fram i offentligheten. Mesteparten foregår forholdsvis anonymt. Derimot har Stiftelsen Horisont greid å synliggjøre minoritetenes kunst og kultur på deres egne premisser.

Det er interessant at Horisont kanskje er den eneste institusjon drevet av minoriteter som har fått status som en del av frigjøringsmarkeringen 2005. Horisont har blant annet arrangert Mela-festivalene siden 2001. Mela betyr møteplass. Det er nettopp det Mela har blitt, nemlig møteplass mellom minoritetene og majoritetssamfunnet. Horisonts målsetning er å øke minoriteters deltakelse i norsk kulturliv. På svært kort tid har stiftelsen utfordret forestillingen om minoriteter. At Mela-festivalene ikke arrangeres i marginale strøk, men at man bevisst benytter offentlige rom og får flere titusener tilskuere, er et tilskudd til norsk kunst og kulturliv som ennå ikke har fått den oppmerksomheten den fortjener.

Horisont har så langt satset på norsk-pakistansk utveksling. Dette har vært forståelig på grunn av den minoritetssammensetningen som finnes i dag. Nå varsles det at Horisonts festival fra 2005 blir en ”Multi-Mela”, en festival for internasjonal kunst og kultur. En festival hvor minoriteter kan synliggjøre seg selv er en naturlig del av Norge i 2005. De som har vært vitne til utviklingen av Mela vet at arrangørene er bevist på forbedringsmuligheter. Arrangørene er sikkert klar over at å ikke levere et like høyt profesjonelt nivå som tidligere, om ikke enda bedre, vil gi et negativt signal overfor de minoritetene som er med fra i år. Dette krever imidlertid tilstrekkelige ressurser. For fra i år blir en satsning med multietnisk profil, som er en større ambisjon. Men det er utvilsomt en unik anledning til å vise bredden av kulturelle uttrykk man finner blant minoritetene. Spennende kan det absolutt bli, avhengig av hvordan dette gjøres.

I Dagbladet 26. mai skriver Peter Normann Waage ”Et av Norges mest spennende kulturtilbud er i fare”. Han viser til mangel på støtte til selve infrastrukturen for Horisont, som rett og slett kan bety at minoritetenes største festival, som klarte å samle 70 000 mennesker i fjor, ikke blir realisert i år. Horisonts leder, Khalid Salimi som tidligere var leder av Antirasistisk Senter og nestleder i Norsk kulturråd, ga nylig klart uttrykk for i Aftenposten at å opprettholde et høyt kunstnerisk nivå er viktig for Horisonts virksomhet, men at man idag ikke har ressursene til dette. Flere minoriteter har sett fram til i år da Mela kan bli internasjonal. Hvis det er virkelig at festivalen må avlyses i år, haster det for politiske myndigheter til å vise ansvar.

Er de aktørene som har støttet Mela så langt klar over at de har sterkere forpliktelser denne gangen? Vil minoriteter fra Afrika og Latin-Amerika som forhåpentligvis blir en del av MultiMela i år, få like mye anerkjennelse og de samme muligheter som Mela har gitt deltakerne så langt? Er myndighetene klar over at all den kunnskap og kompetanse man har bygget opp i Melaene så langt vil være bortkastet hvis det ikke foreligger like store løft til å innarbeide deltakelse av andre minoriteter?

Kulturmeldingen som ble godkjent av Stortinget i fjor lover å forbedre levekårene til minoritetskunstnere. Alle kunstnere, også med minoritetsbakgrunn, trenger ikke bare å få utøve arbeidet, men også muligheter til kompetanseheving og videreutvikling i samspill med andre kunstnere. Dette bør bli en prioritert oppgave i 2005. For et kjent trekk ved de tiltakene som settes i verk for å fremme det flerkulturelle Norge, er at de fleste dør ut kort tid etter festtalene. Vil Horisont måtte lide samme skjebne? Eller tør noen å gjøre handling ut av festtalene om det flerkulturelle Norge?

Denne artikkelen er tidligere publisert som kronikk i Klassekampen