Publisert 24. juni i Dagbladets Nye Meninger

Migrasjonsperspektivet bør få særoppmerksomhet og en annen status i utenrikspolitikken. Jeg savner en strategi med felles signatur fra Jonas Gahr Støre og Erik Solheim.

Vi som jobber med kultur, og særlig vi som har migrasjonsperspektivet i vårt arbeid og som ser landet både innenfra og utenfra, lurer ofte på: Hvordan går det med utviklingen av samarbeidet mellom utenrikspolitikk og norsk politikk for øvrig? For vi kan merke konsekvensene av dette samspillet, eller mangel på sådan, ned til de små hverdagslige detaljene: I fjor hadde vi en bisarr opplevelse: En høyt respektert og populær sangerinne fra Hargeisa, Kinsi Adan, fikk ikke visum for å gi konsert i Norge. Raseriet fra enkelte i det norsksomaliske miljøet var kokende. Forhandlingene med myndighetene var sterkt ydmykende.

Det som skjer i Somalia, med områdets politiske status internasjonalt, er et utenrikspolitisk anliggende, men påvirker hverdagslivet i Norge også. Saken om Kinsi Adan er bare et eksempel på hvordan migrasjonsperspektivet bør få særoppmerksomhet og en annen status i utenrikspolitikken.

Hvilken betydning har migrasjon for våre identiteter? Er det så underlig at en norskpakistaner kommer i forsvarsposisjon når Telenors aggressive promo blir tema for en ordveksling på en togstasjon i Pakistan? Ufrivillig finner mange seg selv i en situasjon der de plutselig forsvarer hvordan deres nye hjemland forholder seg til deres gamle.

Er ikke migrasjon et viktig element i at for eksempel Norges relevans i Pakistan er annerledes enn Norges relevans i Bangladesh eller Tanzania?

Migrantene påvirker norskheten og Norge former deres identitet. I fjor følte norsksomalisk ungdom seg tråkket på fordi deres idol ikke fikk slippe inn i Norge. De opplevde at deres kulturarv ble sett på som annenrangs. Det er sannsynlig at om ikke så lenge vil en hvit gutt eller jente betrakte et afrikansk rockeband som en del av sin kulturarv også. Dagens unge er flinkere til å definere sin identitet i samspill med andre, istedenfor i motsetning til hverandre.

Problemstillinger som omhandler migrasjon og utenrikspolitikk er altoppslukende, komplekse og interrelaterte. De krever en helhetlig behandling, en mer holistisk tilnærming; for eksempel forholdet mellom u-hjelp, bistand og finansielle transaksjoner. Eksempelvis spiller polsk arbeidskraft en vesentlig rolle i å bygge dagens Norge. Hvor lenge kan en norsk diplomat ivareta rene norske interesser i Polen? Og når skal vedkommende begynne å innse at norske og polske interesser må sees i en sammenheng?

Flere har pekt på en tydelig mangel på kunnskap om sosiale og eksistensielle forhold i land i sør og også der mange nordmenn kommer fra. Det er avgjørende at ikke bare den politiske ledelsen er klar over dette, men at kunnskapen også økes nedover i systemet.

Jeg savner rett og slett en strategi med felles signatur fra Støre og Solheim. Utenriks- og utviklingspolitikken krever sin egen fellesplan og normer. Det er velkjent at i utviklingslandene, der mange norske innvandrere kommer fra, er pengeoverføring fra migranter og egen eksport fra landet mye mer verdiskapende enn bistand fra Vesten. Her kan Norge gjøre en forskjell ved å finne metoder og krefter som kan kanalisere disse overføringene til å styrke langvarig og bærekraftig infrastrukturbygging der.

Med all respekt til viktigheten av å styrke bilaterale og multilaterale verdensinstitusjoner, trenger vi større handlingsrammer for transnasjonale institusjoner. Jeg har hørt at enkelte i UDs ledelse har et berettiget forbehold om at disse ikke alltid fungerer optimalt. Men, det er jo tilfellet med de andre institusjonene også. Samspill mellom statlige og ikke-statlige institusjoner blir viktig framover.

Faktum er at utviklingen i utenriksfeltet ikke bare er stigende, men galopperende. Tunge institusjoner er ofte trege. Ikke-statlige og ikke-multilaterale institusjoner har forholdsvis større rom, dersom de får ressurser og kapasitet, til å steppe inn på kort varsel. Det siste halve årets utvikling i den arabiske verden kan brukes som et eksempel her; satsingen på militær løsning har vært stor, men støtten i den norske befolkningen for demokratibevegelsen og respekten for den har vært formidabel. Når massene marsjerte og demonstrerte, runget de lokale kunstnernes stemmer fra Tunisia til Tahirplassen. Det er lett å overse.

Disse er kunstnere som skrev låter der og da, improvisert og reflekterende – og disse har, som i mange folkebevegelser og opprør, gitt demokratikjempere mot, styrke og avgjørende kraft til å fortsette. Å synliggjøre disse stemmene, også i den vestlige verden, kan være én av flere måter å vise annerledes prioriteringer i utenriks- og utviklingspolitikken på. Spissing av prioriteringer er avgjørende. Gradvis kommer det opp initiativer som bruker annerledes metoder å håndtere disse spørsmålene på. Aktører som oss, som bevisst velger et antall land som har vært med på å endre norsk demografi, velger kunst og kultur derfra og setter dette i samspill med lokale krefter både her og der. Samtidig velger vi formidlingskanaler som når ut til et bredt publikum. Norges renommé i disse landene er forbundet med deres renommé i Norge. Minoritetsbefolkningen legger merke til disse samspillene – også når de ikke er til stede.

Kultur og kunst kan bistå i utenrikssammenheng som del av en strategi i flere ledd. For selv om kunstens betydning ikke skal overdrives, bør den heller ikke overses. Mens utenriks- og utviklingsbudsjettet har økt i årene som har gått, ligger handlingsrommet i kulturbistandsbudsjettet på samme nivå som før. Det er bekymringsfullt. Med små økninger på kulturfeltet i bistand, kan man bidra stort. Dette handler om kultursamarbeid med landene i Sør, og hovedsakelig de landene innvandrere i Norge kommer fra. Her kan Norge gjøre en forskjell.

De to departementene, som har et nært forhold til hverandre, kan med sin handlekraft gjøre som Jonas Gahr Støre selv har sagt at vi må, nemlig: våge å teste om utenrikspolitikkens etablerte svar fortsatt er gyldige.